Kjære Ivar.

Siden jeg var en av dem som klaget på personangrep: Jeg anser ikke artikkelen din på wikipedia for personangrep!

Det jeg kalte personangrep var i svarene til meg på bloggen. Du snakket blant annet om at det var like dumt som å tro at man kunne hinke rundt huset ti ganger på ett bein og bli frisk. Eller som at man tror at man har vært bortført av utenomjordiske(mye mellom himmel og jord, så hvem vet…)det var også andre negative personkarakteristikker inne i bildet. Det er _det_ jeg kaller personangrep. Ikke det at du angriper kostholdet som behandling. Bare gjør det uten å gjøre narr av noen, så skal ikke jeg klage.

Til slutt vil jeg bare si, helt ærlig og oppriktig, at jeg synes du skal fortsette med det du gjør. Det er viktig å få frem både for og imot. Enten det gjelder biomedisin eller ufoer.

Jeg tror også det er ved kritisk tenkning man til slutt kommer frem til det beste resultat. F.eks i stedet for ukritisk bruk av testene som finnes, blir det forsket på forbedring av dem. Da trengs også negative røster og du er flink til å finne frem i sakene. Du og “når mat gjør deg frisk” utfyller hverandre

Jeg vil sitere det “personangrepet” sammen med litt av sammenhengen:

“Hva er det som er galt med å gå på en gluten- og kaseinfri diett” repeteres som en slags mantra, uten at noen har påstått at GFCF er direkte galt. Det er ironisk med tanke på at Gurine anklager meg for å være usaklig. Et kanskje lignende spørsmål - Hva er galt med å hinke rundt Oslo Rådhus én gang i året om man tror at dette vil forebygge kreft?

Jeg innså at det var ydmykende og unnskyldte det senere i diskusjonen. Jeg mener likevel at sammenligningen hadde saklig poeng angående setningen som jeg var redd skulle bli repetert Ad Nauseam.

Jeg skrev ikke at du ikke hadde unnskyldt det, jeg tok det med som eksempel på hva jeg mente var personangrep eller latterliggjøring. Du vet, sånn “Nei, jeg mener ikke _det_ var personangrep, men _det_ var det.”

Det er mulig jeg uttrykte meg litt klønete(jeg er ikke så flink med ordboken), men hovedbudskapet i foregående innlegg var faktisk et kompliment.

Tror det er for mange jenter på internett når folk begynner å ta seg nær av festlige sammenligninger. (Kunne ikke dy meg for kjønnsstereotypien, men på internett skal man jo ha en løs og uformell tone.) Dessuten vil det jo i praksis alltid være et element av angrep på motstanderens person i en debatt, siden man som regel angriper motstanderens synspunkter ved å peke på motstanderens manglende kunnskaper eller feilaktige slutninger.

Det er i tillegg rimelig å se på enkelte typer debatt som en form for krigføring: To bitre motstandere kjemper mot hverandre med alle midler for å overbevise tilhørerne om hvem som har rett. Etter å ha studert slike verbale kriger i over ett tiår, har jeg sett gang på gang at det å gjenta argumentasjon som bare finner gehør i debattantenes egen klikk er meningsløst.

En annen viktig observasjon om harde debatter er at dersom du blir anklaget for personangrep: LEGG DEG FLAT FOR FAEN! (Nok et eksempel på uhøytidelig internett-tone.) Dersom tilhørerne oppfatter at du spiller skittent, vil de automatisk få sympati for meningsmotstanderne dine. Tilskuerens følelser har mye å si for hvilken side han/hun lander på i debatten, uansett hvor rasjonell den enkelte tilhører hevder å være. Litt intelligente tilskuere vil også gjennomskue direkte påstander om personangrep som personangrep. Det er derfor viktig å vise at man er utsatt for et personangrep på mer subtile måter. Aller helst bør noen andre som ikke er tett knyttet til deg selv påpeke personangrepet. Å fremprovosere personangrep fra en stresset og/eller svekket motdebattant er derimot en gyldig og effektiv strategi.

Magdalon skriver:

Tilskuerens følelser har mye å si for hvilken side han/hun lander på i debatten, uansett hvor rasjonell den enkelte tilhører hevder å være.

Dette menneskesynet kan se ut til å ha noe i seg, ihvertfall på internett.

Etter å ha tenkt meg litt mer om innser jeg at beskyldninger om personangrep er noe man bare må leve med. Skeptikernes viktigste virkemiddel for å motbevise påstander er jo å angripe kildenes troverdighet. Når man så skal diskutere med noen som argumenterer med personlige erfaringer, skal man være meget forsiktig for ikke å komme med noe som kan oppfattes som et personangrep. Dette blir som regel vanskelig hvis man skal matche andres dramatiske og tendensiøse argumentasjon. Når din motdebattant spør “setter du mine personlige erfaringer i tvil? tror du jeg er dum?”, så har jo diskusjonen allerede krysset grensene for god debattskikk, og man kan like gjerne svare “ja”.

Jeg tror at det trengs en omfattende holdningsendring i forhold til personlige beretninger som bevis i diskusjoner.

Tror du gjør mye klokere i å forsøke å finne en debattstil som gjør at du kan håndtere slike bevis, og som gjør det mulig å skyte ned dårlige ideer på en effektiv måte uten å skape alt for mye konflikt. Du må rett og slett fokusere mer på å lære deg selv å debattere under gjeldende forutsetninger, enn å belære andre om hvordan (du mener) de skal oppføre seg. Les derfor heller selv om retorikk og hersketeknikker, enn å gi linker til andre.

Husk at en diskusjon handler i bunn og grunn ikke om å få rett, men om å overbevise andre. Samtidig må du også passe på å bygge opp din egen troverdighet og anseelse, og du kan derfor ikke bruke alle mulige midler, men forsøke å tape med verdighet der det er riktig.

Alt dette her er vanskelig for vanlige tenåringer å innse, det er derfor debattene på videregående kan bli veldig bitre. Dessuten vil man i slike debatter unødvendig fokusere på begrepsavklaringer som ikke bringer debatten videre.

Jeg tenker selv at jeg har vært mer opptatt av å ha rett fremfor å overbevise. Selv har jeg sett på det som en måte å bygge anseelse med et mer langsiktig perspektiv, men jeg innser nå at det kan være ødeleggende å provosere med å kreve for mye av de andre partene på én gang.

Samtidig er det frustrerende å se personlige beretninger bli brukt til å forføre folk til en rekke uvitenskapelige oppfatninger, og jeg ser det som et omfattende problem.

Tanken på å forsøke å overtale på ulike måter avhengig av tilskuerne, fremfor å sannhetsøke, eller belære om meddelingen hovedsakelig skulle gå én retning, føles for meg igrunnen noe usmakelig. Jeg knytter det veldig tett til det å forsøke å bedra tilskuere. Hvis tilskuerne ikke blir overbevist av en steril, ærlig, framlegging av saken… well, I’m inclined to respect that their will is free.

Det blir vel pliktetikk versus konsekvensetikk fra mitt ståsted.

En grei regel er vel kanskje at dem som anklager noen for personangrep svært ofte blander sammen personangrep med gjendriving.