Jeg har utviklet et tidsfordriv i forhold til PC-spill, men kanskje ikke et spesielt vanlig tidsfordriv i forhold til spill med tanke på at jeg hverken bruker penger på det eller fullstendtig gjennomfører noen spill. Jeg liker å forestille meg spill som jeg gjerne ville spillt, mens spillene jeg finner klarer sjeldent å holde oppmerksomheten min for særlig lenge - det de gir meg er først og fremst idéer til hvordan spill jeg forestiller meg kunne vært. I dette innlegget ønsker jeg å beskrive en del spillopplevelser fra det siste.

Anarchy Online er et norskprodusert science-fiction MMORPG (World of Warcraft-type flerspiller spill). Første gangen jeg prøvde spillet fikk jeg et turn-off av det sterile strandområdet i begynnelsen av spillet og de uvante kontrollene, men senere har jeg blitt litt mer fascinert av spillet etter å ha lest bakgrunnshistorien til science-fictionuniverset. Den norske forfatteren, som skriver ganske bra engelsk, spiller imidlertid veldig mye på sex.

Spillet tar sted nærmere år 30 000 etter kristus - en viktig detalj er at rundt 8 000 år av disse består av en tid hvor mennesker lever som primitive nomader, en tid som visstnok vil starte om ikke så altfor lenge… Fortellingen spiller også mye på idéen om udødelighet, og én av figurene i fortellingen følger vi faktisk med fra det russiske Sovietunionen før slutten av andre verdenskrig helt til slutten av bakgrunnshistorien.

Når jeg gikk dypere inn i spillverdenen fant jeg langt mer estetiske områder, men jeg følte det ellers ikke spesielt innholdsrikt og derfor mistet jeg oppmerksomheten. Selvfølgelig ville jeg funnet mer om jeg hadde gitt det mer tid, og kanskje betalt for tilleggspakkene og muligheten til å kjøre eller fly et fartøy, men dessverre har jeg ikke en slik oppmerksomhetsvidde når det finnes nærmest uendelig mange andre PC-spill.

MUD-spill regnes ofte som forløperne til MMORPG-spill. MUD står for “multi-user dungeon” og er tekstbaserte RPG-spill - det vil si at man kommuniserer med en spillserver med tekst, og gjennom serveren kan man også møte andre spillere. Typisk i de fleste MUD-spill er at man kan bevege seg nord ved å skrive “n” til serveren, sør ved og skrive “s”, vest ved å skrive “w” og øst ved å skrive “e”. Når man beveger seg får man gjerne beskrivelsen av det nye området man kommer inn i. Andre meldinger til serveren kan få figuren din til å begynne å kjempe mot monstre eller andre spilleres figurer.

Så… hvordan i all verden kan spill som ikke har noen fargesprakende bilder i det hele tatt holde min oppmerksomhet?

Vel, av og til foretrekker jeg rett og slett mine egne visuelle forestillinger framfor andres. Dessuten virket det litt interessant å utforske spillverdener som var rundt like gamle, eller eldre, enn meg selv. Jeg har fått inntrykket av at ny fiksjon er, med sjeldne unntak, overfladisk og lite gjennomført, i motsetning til den ofte mer innovative eldre fiksjonen som jo også ofte har satt tonen til mye av den senere fiksjonen.

MUD-spillet som jeg utforsker nå er også basert på Frank Herberts science-fictionroman fra 1968, Dune - som jeg har viss interesse for nå for tiden, uten å ha lagt hånd på den første boken i trilogien ennå. TopMudSites.com tidfester opprinnelsen til DuneMUD til 1992, og jeg har valgt å stige i anseelse i Bene Tleilax-klanen i spillet - en gruppe som spesialiserer i genetikk, kloning, formskiftning, spionasje og attentat. Bene Tleilax anses som avskumet i galaksen av andre grupper, men ettersom jeg elsker å spille snik i de fleste spill valgte jeg Bene Tleilax.

Jeg har ikke spesielt stor tro på at jeg vil være trofast mot DuneMUD heller, men et spill som jeg har tidsfordrevet med i flere år… er Powder Game - det er rett og slett bare… spillet. Det kan jeg sitte timevis med mens jeg hører på musikk fra RadioBlogClub.com eller nettradio.

Det er flere grunner jeg kan tenke meg for at jeg ikke har skrevet på flere måneder - blant annet bitterheten som jeg fortalte om i mitt forrige innlegg. Jeg opplever at når jeg skriver mens jeg er bitter kommer det lettere dumme ting ut som andre som leser på nettet kan klare seg fint uten.

En annen ting er at jeg syntes det var på tide å skrive om noe annet enn det temaet bitterheten kom fra, og ville vente til det var greit ute av dagligtankene mine. Det var frustrerende å se at et ønske om at personer som vurderte en diett skulle få mer forskningsbasert informasjon om muligheten, ble tolket som et angrep på personer som holdt dietten som en hjertesak - flere innlegg på bloggen og andre fora gikk til for å forsøke gjøre klart hva mitt synspunkt egentlig var.

Det hele ga meg en følelse av at folk faktisk ønsket at budskapet mitt var noe annet enn det var, for at det lettere kunne avfeies. Forhåpentligvis har jeg ihvertfall fått ordet mitt ut til dem som er villige til å høre skikkelig etter, og uansett hva en folkemengde måtte rope til meg - så vil jeg ikke nekte for at wikipediaartikkelen om proteinintoleranse har blitt forbedret (før, etter).

Hele opplevelsen har bidratt til min stadig økende pessimisme, men med erfaringen har jeg fått innblikk i hvordan jeg kan framtre mer taktfullt i framtiden. Kanskje det er mer måten man sier noe på, enn hva man sier - samtidig gir tanken om at det i mitt tilfellet ville lønnet seg mer å være kalkulerende framfor oppriktig frysninger.

Folk leser hva de vil lese, ser hva de vil se, og tror hva de vil tro - dette ser ut til å prege mange nettmiljø jeg har opplevd. Det er viktig for meg å ikke ignorere at jeg selv er påvirket, men den evige usikkerheten tærer.