Etter å ha begynt med Dvorak og fordypet meg rundt tastaturoppsett, har jeg funnet ut at jeg med et modifisert tastaturoppsett lettere kan få tilgang til tegn som ofte er mer korrekte i både norsk og engelsk typografi enn de lettere tilgjengelige tegnene på et standard QWERTY-oppsett.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg har jeg oppdaget at sjevroner:

«»

er mer korrekte anførselstegn på norsk enn de mer tilgjengelige doble apostrofene:

"

Dette kunne jeg vært fullt klar over på forhånd hvis jeg bare hadde lest mer i aviser – hvor sjevroner tilsynelatende brukes i alle artikler.

En annen ting jeg nylig har oppdaget er at man ved tankestrek skal bruke et lengre tegn (–, en dash) enn det vanlige binde- og minustegnet (-). På engelsk skal man også bruke en enda lengre tankestrek kalt em dash (—). Tydeligheten til det visuelle skillet mellom disse tegnene er avhengig av hvilken skrifttype man benytter – når jeg nå f.eks. skriver dette i Courier New i Notepad er ikke skillet spesielt tydelig ettersom alle tegn i Courier New skal ta like stor plass, mens skillet er tydeligere i f.eks. Arial eller Times New Roman hvor det ikke er tilfellet.

Disse tegnene, og andre, kan jeg legge til i mitt tastaturoppsett ved hjelp av programmet Microsoft Keyboard Layout Creator. Mange benytter seg heller av macroer i Microsoft Word for å oppnå disse tegnene, men det er nødvendigvis ikke like effektivt som å faktisk legge til tegnene på tastaturet – og dermed også få tilgang til dem utenfor Word.

Som jeg nevnte tidligere kan man få opp et virtuelt tastatur ved å trykke U mens man holder Windowstasten (mellom ctrl- og alttasten).

En ressurs for rettskrivning og typografi er Korrekturavdelingen.

Jeg har ikke fulgt med særlig på nyhetene i forhold til vaksiner og svineinfluensa i det siste, men ser at det ihvertfall er mye fryktspredning i forhold til vaksinen. Det er blant annet bekymringer rundt tiomersal i vaksinen, hvilkens myter jeg har blogget om tidligere.

Jeg vil ikke kommentere videre utenom å si at det er typisk at frykt for noe som tiomersal muterer ettersom mer forskning avkrefter stadig flere årsakshypoteser som involvere det - ved at for eksempel fryktspredere heller sier at det forårsaker noe annet enn autisme, at autisme forårsakes av kvikksølv fra andre kilder, eller at autisme forårsakes av noe annet i vaksinen.

Det er antakeligvis også langt enklere å fremme slik frykt i land hvor troverdigheten til den slags frykt ennå ikke har hatt en lang historie med nederlag - som i den engelskspråklige verden.

Som sagt, jeg vil ikke kommentere videre de påstandene som florerer i Norge, men hvis du vil se skeptisk respons til den fryktspredningen for vaksinen som foregår i den engelskspråklige verden kan du besøke blogger som Respectful Insolence og Science-based medicine, skrevet av medisinsk profesjonelle.

Nå har jeg en meget god grunn til å skrive mer på bloggen - og det er at jeg har skiftet over til Dvorak, tastaturoppsettet som er designet for tillate høyere skrivehastigheter og mindre slit på hendene. Før jeg eventuelt når noen imponerende hastighet med tastaturet trenger jeg naturligvis en god del øvelse.

Jeg har, uten å ha nevnt det i de siste innleggene, begynt på et datastudium. Derfor tenkte jeg å benytte meg av norsk programmererversjonen av Dvorak laget av Ronald Kaufmann. Det er noe forvirrende uten noen kronologisk tallfølge, men stilig er det at jeg lettere kan skrive sjevroner («»), som faktisk er mer korrekt på norsk enn doble apostrofer(””) - se Wikipedia om anførselstegn.

Uten å omdekorere tastaturet har jeg benyttet meg av verktøybehandling i Windows - som er tilgjengelig ved å holde Windowsknappen inne og trykke på U. Det gir meg oversikt over tastene i tastaturoppsettet.

Måten jeg ble introdusert for Dvorak var gjennom en IRC-kanal med en hel mengde datainteresserte autister. Der har jeg møtt en nederlandsk Dvorak-bruker ved navn Gerrit, som også tipset meg om denne siden hvor man kan øve seg på Dvorak.

Jeg har nå gitt denne bloggen et veldig eksperimentelt nytt utseende. Bakgrunnsbildet er fra Mandelbrotmengden og er tatt med programmet ChaosPro. Jeg var bestemt på lage et slankt og tildels enkelt utseende. Allerede har jeg fått kommentarer om at det er vanskelig å lese med det gjennomsiktige tekstområde - selv om “gjennomsiktigheten” er en modifisering av bakgrunnen gjort uskarpt (og mørkere).

Dessverre har jeg ikke kommet så langt som å sette inn kommenteringsskjema ;-p

Addendum: Da var kommenteringsskjemaet i boks. Let the whining begin!

Bedre kjent med hurtigtaster

I det siste har jeg eksperimentert en del med OpenSource-verktøyet AutoHotKey, Windows-hurtigtaster og Google Chrome. Begeistringen i det siste har endret måten jeg bruker PC’en min dramatisk - et skjermbilde:

lenke

Med AHK-verktøyet kan jeg gjøre vinduer gjennomsiktige med hurtigtaster. Jeg kan også tvinge vinduer, som notepadvinduet i skjermbildet, til å holde seg over andre vinduer selv om jeg klikker på nettleseren bak - bruker det av og til når jeg skriver og gjør research samtidig.

Nettleseren Google Chrome har utviklet seg mye siden den først ble kjent. I dag er det lett for folk flest å endre utseende til nettleseren gjennom bl.a. det offisielle temagalleriet med enkle klikk. Hvis man bruker Developer-versjonen av chrome kan man også nå innstallere programtillegg fra nettsider som Chrome Extensions.

Såvidt jeg vet mangler dessverre Chrome en måte å sette hurtigtaster til bokmerker, og bookmarklets. Det problemet har jeg kommet meg rundt ved hjelp av AutoHotKey - ved å få AHK til å kontrollere musen og klikke på det ønskede bokmerket gjennom en hurtigtast. Slik kjører jeg en bookmarklet som skaper en skarp kontrast på nettsider med svart bakgrunn og hvit tekst - som gjør dem enklere å lese når nettleservinduet er gjennomsiktig og samtidig følge med på chatten i vinduet bak.

Jeg har utviklet et tidsfordriv i forhold til PC-spill, men kanskje ikke et spesielt vanlig tidsfordriv i forhold til spill med tanke på at jeg hverken bruker penger på det eller fullstendtig gjennomfører noen spill. Jeg liker å forestille meg spill som jeg gjerne ville spillt, mens spillene jeg finner klarer sjeldent å holde oppmerksomheten min for særlig lenge - det de gir meg er først og fremst idéer til hvordan spill jeg forestiller meg kunne vært. I dette innlegget ønsker jeg å beskrive en del spillopplevelser fra det siste.

Anarchy Online er et norskprodusert science-fiction MMORPG (World of Warcraft-type flerspiller spill). Første gangen jeg prøvde spillet fikk jeg et turn-off av det sterile strandområdet i begynnelsen av spillet og de uvante kontrollene, men senere har jeg blitt litt mer fascinert av spillet etter å ha lest bakgrunnshistorien til science-fictionuniverset. Den norske forfatteren, som skriver ganske bra engelsk, spiller imidlertid veldig mye på sex.

Spillet tar sted nærmere år 30 000 etter kristus - en viktig detalj er at rundt 8 000 år av disse består av en tid hvor mennesker lever som primitive nomader, en tid som visstnok vil starte om ikke så altfor lenge… Fortellingen spiller også mye på idéen om udødelighet, og én av figurene i fortellingen følger vi faktisk med fra det russiske Sovietunionen før slutten av andre verdenskrig helt til slutten av bakgrunnshistorien.

Når jeg gikk dypere inn i spillverdenen fant jeg langt mer estetiske områder, men jeg følte det ellers ikke spesielt innholdsrikt og derfor mistet jeg oppmerksomheten. Selvfølgelig ville jeg funnet mer om jeg hadde gitt det mer tid, og kanskje betalt for tilleggspakkene og muligheten til å kjøre eller fly et fartøy, men dessverre har jeg ikke en slik oppmerksomhetsvidde når det finnes nærmest uendelig mange andre PC-spill.

MUD-spill regnes ofte som forløperne til MMORPG-spill. MUD står for “multi-user dungeon” og er tekstbaserte RPG-spill - det vil si at man kommuniserer med en spillserver med tekst, og gjennom serveren kan man også møte andre spillere. Typisk i de fleste MUD-spill er at man kan bevege seg nord ved å skrive “n” til serveren, sør ved og skrive “s”, vest ved å skrive “w” og øst ved å skrive “e”. Når man beveger seg får man gjerne beskrivelsen av det nye området man kommer inn i. Andre meldinger til serveren kan få figuren din til å begynne å kjempe mot monstre eller andre spilleres figurer.

Så… hvordan i all verden kan spill som ikke har noen fargesprakende bilder i det hele tatt holde min oppmerksomhet?

Vel, av og til foretrekker jeg rett og slett mine egne visuelle forestillinger framfor andres. Dessuten virket det litt interessant å utforske spillverdener som var rundt like gamle, eller eldre, enn meg selv. Jeg har fått inntrykket av at ny fiksjon er, med sjeldne unntak, overfladisk og lite gjennomført, i motsetning til den ofte mer innovative eldre fiksjonen som jo også ofte har satt tonen til mye av den senere fiksjonen.

MUD-spillet som jeg utforsker nå er også basert på Frank Herberts science-fictionroman fra 1968, Dune - som jeg har viss interesse for nå for tiden, uten å ha lagt hånd på den første boken i trilogien ennå. TopMudSites.com tidfester opprinnelsen til DuneMUD til 1992, og jeg har valgt å stige i anseelse i Bene Tleilax-klanen i spillet - en gruppe som spesialiserer i genetikk, kloning, formskiftning, spionasje og attentat. Bene Tleilax anses som avskumet i galaksen av andre grupper, men ettersom jeg elsker å spille snik i de fleste spill valgte jeg Bene Tleilax.

Jeg har ikke spesielt stor tro på at jeg vil være trofast mot DuneMUD heller, men et spill som jeg har tidsfordrevet med i flere år… er Powder Game - det er rett og slett bare… spillet. Det kan jeg sitte timevis med mens jeg hører på musikk fra RadioBlogClub.com eller nettradio.

Det er flere grunner jeg kan tenke meg for at jeg ikke har skrevet på flere måneder - blant annet bitterheten som jeg fortalte om i mitt forrige innlegg. Jeg opplever at når jeg skriver mens jeg er bitter kommer det lettere dumme ting ut som andre som leser på nettet kan klare seg fint uten.

En annen ting er at jeg syntes det var på tide å skrive om noe annet enn det temaet bitterheten kom fra, og ville vente til det var greit ute av dagligtankene mine. Det var frustrerende å se at et ønske om at personer som vurderte en diett skulle få mer forskningsbasert informasjon om muligheten, ble tolket som et angrep på personer som holdt dietten som en hjertesak - flere innlegg på bloggen og andre fora gikk til for å forsøke gjøre klart hva mitt synspunkt egentlig var.

Det hele ga meg en følelse av at folk faktisk ønsket at budskapet mitt var noe annet enn det var, for at det lettere kunne avfeies. Forhåpentligvis har jeg ihvertfall fått ordet mitt ut til dem som er villige til å høre skikkelig etter, og uansett hva en folkemengde måtte rope til meg - så vil jeg ikke nekte for at wikipediaartikkelen om proteinintoleranse har blitt forbedret (før, etter).

Hele opplevelsen har bidratt til min stadig økende pessimisme, men med erfaringen har jeg fått innblikk i hvordan jeg kan framtre mer taktfullt i framtiden. Kanskje det er mer måten man sier noe på, enn hva man sier - samtidig gir tanken om at det i mitt tilfellet ville lønnet seg mer å være kalkulerende framfor oppriktig frysninger.

Folk leser hva de vil lese, ser hva de vil se, og tror hva de vil tro - dette ser ut til å prege mange nettmiljø jeg har opplevd. Det er viktig for meg å ikke ignorere at jeg selv er påvirket, men den evige usikkerheten tærer.

For en tid siden ble jeg anklaget for personangrep på denne bloggen. Jeg var ihvertfall bitter etter at jeg hadde brukt tid og krefter på å omskrive en Wikipediaartikkel, svart kritikk fra folk som hadde et bestemt standpunkt angående temaet, og til slutt fått noen særdeles negative tilbakemeldinger. De insisterte på den tydelig håpløse artikkelen før omskrivningen skulle stått, og den eneste årsaken jeg kunne tenke meg var siden den bedre konformerte med deres egoer.

“Just… GAWD!!”

Uansett, selv om jeg har en åpenbar bias etter den diskusjonen, og fra alle andre nettdiskusjoner hvor jeg mener at jeg hadde rett, vil jeg forsøke å diskutere personangrep - siden det uroer meg slik.

Jeg har lagt merke til en trend hvor folk tolker noe som et uhederlig personangrep kun når det blir brukt på en måte som ikke komplimenterer deres oppfatninger, og at anklager om personangrep har blitt tolerert selv om de er like ødeleggende for diskusjonen, om ikke verre, enn det som blir tolket som personangrep. Jeg føler derfor at vår forståelse av personangrep har ofte blitt tøyd for å passe folks agenda.

Overfladiske oppfatninger av personer tror jeg er noe man gjerne orienterer seg etter for å vurdere troverdigheten til et utsagn når man mangler inngående kunnskap, og kan faktisk være ganske nyttige slik - for hvorfor skulle man ikke ta i betraktning et langvarig mønster av løgn om man skulle oppdage et?

Det er selvfølgelig diskuterbart hvorvidt noe bør påvirke troverdigheten til en person.

Noe ganske annet løgn, men som kan ha lignende følger, er tankefeil. Dette er lite holdbar resonnering som kan virke overtalende for dem som ikke gjenkjenner den, og kan bli brukt til å misvise andre både bevisst og ubevisst.

Det vil kanskje kunne regnes som et personangrep å gjøre andre lesere oppmerksomme på slik gjentatt atferd for at de lettere skal kunne gjenkjenne og motarbeide den, selv om det har en praktisk hensikt. Så jeg må si, at enten er jeg uenig i at dette er personangrep, eller at personangrep er fullstendig negativt. Etter min mening er ødeleggende personangrep hovedsakelig ydmykelse av personer eller avfeiing av personers meninger med dårlige begrunnelser.

Nå for en uavhengig bedømmelse av hva personangrep egentlig er. Jeg velger engelskspråklig Wikipedia - wikipedia har noen fine retningslinjer for hvordan man diskuterer på diskusjonssidene deres for en mest mulig sannhetssøkende diskusjon, kalt “Wikikette”.

Lenke

Engelskspråklig Wikipedia forbyr personangrep overalt på Wikipedia, og beskriver det svært negativt. Imidlertid regner Wikipedia ikke kritikk mot personers fremgangsmåte på Wikipedia som personangrep, så lenge det er gjort i en passende omstendighet - noe som jeg erkjenner at (”)personangrepet(”) mitt neppe var gjort i.

Til slutt en advarsel til oss alle:

“Accusing someone without justification of making personal attacks is also considered a form of personal attack”

Wikipedia viser også til andre grunner til å være forsiktig med å anklage andre for personangrep - man skal visst nemlig ha et litt tøft skinn om deltar i sannhetssøkende nettdiskusjoner.

I de tidligere diskusjonene om gluten- og kaseinfri diett følte jeg aldri at jeg klarte å få de andre partene til å forstå de grunnleggende budskapene mine, så kanskje det kan være en idé å oppsummere dem.

Som en person med Asperger syndrom som fikk antydet proteinintoleranse mot kasein gjennom en urinanalyse, har jeg tidligere gått på kaseinfri diett, men valgte å slutte dietten blant annet siden jeg fikk mer innsikt i forskningen og kulturen bak den. Jeg har følt at mange som har fortalt om gluten- og kaseinfri diett, som ofte selv praktiserer dietten, har kompromissløst forsøkt å gi et forherliget bilde av dietten, og har dermed unnlatt å nevne betydelige detaljer som personer som vil vurdere dietten burde fått vite. Dette preger hvilke budskap jeg ønsker å formidle.

Mine tre hovedbudskap

1. Nyere forskning har vist at urinanalyser som sies å måle utskillelse av opioide peptider i urin ikke kan avgjøre virkningen av gluten- og kaseinfri diett. Mer sammensatte teknikker har nemlig avvist tilstedeværelse av opioide peptider selv når væskekromatografi alene, som er vidt brukt, har antydet det. Se artikkelen på Medical News Today og forskningsrapporten til Cass et al fra 2008 - som er gratis tilgjengelig på nett. Denne forskningen kan også ha svært stor betydning for hvordan man tolker tidligere forskning som har støttet idéer bak bruk av gluten- og kaseinfri diett.

Mange artikler som til nå er skrevet om gluten- og kaseinfri diett nevner ikke dette, og jeg mener at det er uærlig la det fortsette.

2. Det blir skrevet mye rundt gluten- og kaseinfri diett som det etter alt å dømme ikke finnes god dokumentasjon for. Hva slags dokumentasjon som blir vist til er ofte personlige beretninger. Anekdoter, som her vil si observasjoner utenfor kontrollerte forsøk, regnes ikke for særlig pålitelige i konvensjonell vitenskap. Det er mulig at foreldre tillegger dietten ære for utvikling barnet deres ville gjort også uten dietten - noe som gir en mulig forklaring på de mest dramatiske beretningene om forbedringer på diett. Det finnes mange former for observasjonsbias.

“All I’m saying is that your experiences may have been wrongly interpreted.”

Millward et al fant i 2008 kun to undersøkelser gjort på virkningene av gluten- og kaseinfri diett blant autistiske barn som tilfredstilte kravene deres - en av Knivsberg et al som fant positiv virkning blant noen av deltakerne, og en av Elder et al hvor forskerne ikke fant noen statistiske forskjeller mellom diettgruppen og kontrollgruppen. Millward et al anerkjente at gluten- og kaseinfri diett var vidt brukt, men konkluderte at flere forsøk av høy kvalitet er nødvendig før man kan avgjøre virkningene av gluten- og kaseinfri diett. Hele rapporten er tilgjengelig gratis på nett - lenke

3. Gluten- og kaseinfri diett har fått mye av populariteten sin gjennom en internasjonal kultur som er kontroversiell, og ikke uten grunn. Mye av denne kulturen er faktisk hva mange kjenner som “antivaksinasjonsbevegelsen” - imidlertid vil de heller kalle seg selv vaksinekritiske. Denne kulturen viser en dobbeltmoral når de krever ufattelige bevis for at vaksiner ikke forårsaker autisme, samtidig som de markedsfører en rekke behandlinger som mangler noen som helst skikkelig forskning bak seg - verken for effekt eller sikkerhet. For å underbygge at dette er en kontroversiell kultur lenker jeg til denne artikkelen:

“The Great Autism Rip-off”

Jeg oppfatter denne kulturen som svært usunn, og er tydeligvis ikke alene når den flere ganger blir nevnt sammen med fornektelsesbevegelser. Det er for meg ganske urovekkende at autismerelaterte miljøer i Norge, som Norsk proteinintoleranseforening og Vår Vei, flørter med denne bevegelsen.

…

Personer på det autistiske spekteret har gjennom de siste 50 årene opplevd mange former for pseudovitenskap som har hatt svært aktive bevegelser bak seg - idéen om kjøleskapsmødre, atferdsterapi med bruk av elektrosjokk og fysiske straffemetoder, og Facilitated Communication. Dette tyder på at det lenge har eksistert en kultur som bestemt ikke vil respektere vitenskapelig standard ved autisme, men heller strategisk appellere med ideer som resonerer sterkere med folks personlige følelser enn vitenskap. Personer på det autistiske spekteret, som ofte har vanskeligheter med å uttrykke deres ønsker, har flere ganger blitt ofre for dette.

Michelle Dawson er en autistisk forsker som har satt for seg sin sak som bedre etisk og vitenskapelig standard ved behandling av autister. Hennes slagord er:

“Autistics Deserve Better”

Nå har jeg ikke blogget på en stund. Jeg tror jeg hadde behov for litt avstand, spesielt siden nettdiskusjonene om gluten- og kaseinfri diett som pågikk på bloggen, en annen blogg, og et forum. De var igrunnen ganske repetive, gikk i sirkler… and just made me mad.

Med ettertanke fra tidligere diskusjoner vil jeg antakeligvis etter en tid endre utseendet på denne bloggen, for å markere en endring - jeg liker slikt. Utseendet jeg forestiller meg tror jeg er ganske originalt - smal boks for innlegg, mens menyene vises når man muser over et område.

Tidligere har jeg forsøkt å lage en horisontal blogg - lenke